Betydningen av tvistesummens størrelsen – verdien på det partene er uenige om
Tvistesummens størrelse, altså verdien av det partene tvister om, vil etter tvisteloven har betydning for hvordan saken vil behandles i domstolene.
For eksempel skal saker som hovedregel behandles i forliksrådet dersom tvistesummen er mindre enn 200 000 kroner. I saker der tvistesummen er lavere enn 250 000 kroner, er hovedregelen at tingretten skal behandle saken etter reglene om «småkravsprosess», jf. tvisteloven kapittel 10. Om saken behandles i forliksrådet eller etter reglene om småkravprosess, vil blant annet betydning for hva partene kan kreve motparten av sakskostnader.
Tvistesummens betydning for ankemulighetene
Også i spørsmålet om en sak uten videre kan ankes eller ikke, har tvisteloven regler hvor tvistesummen er av betydning. For å anke til lagmannsretten, bestemmer tvisteloven § 29-13 at lagmannsretten må samtykke til å behandle saken dersom ankegjenstanden er mindre enn 250 000 kroner. Dersom verdien av ankegjenstanden er under minstekravet, kan lagmannsretten nekte å behandle saken dersom den finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre fram.
Ved lagmannsrettens vurderingen av om samtykke skal gis, skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene har for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller ved behandlingen av saken. Dersom lagmannsretten ikke samtykker, vil tingrettens dom bli stående uten at den ankende part får anledning til å fremme saken sin muntlig, herunder også med vitneavhør, overfor dommerne.
En part som taper sin sak i tingretten, kan dermed ikke uten videre legge til grunn at saken skal underlegges en helt ny prøving i lagmannsretten dersom tvistesummen er begrenset.
Kontradiksjon – prinsippet om at partene skal få anledning til å kommentere forhold av betydning, før avgjørelse fattes
I flere saker kan det være vanskelig å bestemme tvistegjenstandens verdi. Et eksempel kan være at et tiltak på naboeiendommen hindrer eller forringer utsikten, hvor det konkrete verditapet kan være utfordrende å bestemme. Etter tvisteloven § 17-1 skal retten av eget tiltak ta stilling til verdien når tvistegjenstandens verdi har betydning for saksbehandlingen. Likevel vil nok lagmannsretten, i all hovedsak, legge de synspunkter som partene selv hadde i tingrettssaken, til grunn.
Høyesteretts ankeutvalg har nylig behandlet en sak hvor lagmannsretten nektet å fremme anken, som følge av at partene i tingretten var enige om at tvistesummen var 200 000 kroner. Saken gjaldt at motparten hadde satt opp en levegg, som sperret for utsikt til sjøen. Det ble videre anført at tiltaket var i strid med planverk, en tinglyst servitutt og naboloven.
Etter at anken var sendt inn til lagmannsretten, meddelte ankende parts prosessfullmektig at det var uklart hva den reelle verdien av den ankende parts tap var. Det ble derfor meddelt at ankende part ville få en vurdering av verditapet «med det første».
Lagmannsretten nektet imidlertid samtykke til ankebehandling uten å avvente den varslede dokumentasjonen, og uten å sette frist. Spørsmålet som ankeutvalget behandlet var om dette innebar en kontradiksjonsfeil som måtte føre til opphevelse av lagmannsrettens beslutning. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at:
«Lagmannsretten var i saken her altså ikke bundet av partenes anslag over verdien, men hadde plikt til å vurdere den av eget tiltak. Det måtte fremstå som ganske klart at ankende part så for seg å komme med flere opplysninger. Det hadde da vært naturlig at retten satte en frist for å følge opp dette, slik at den ankende part fikk vite hvordan hun burde forholde seg. Formuleringen om at A «med det første» ville forsøke å innhente en verdivurdering, ga et tydelig signal om at det faktisk var satt i gang et arbeid med å innhente en slik vurdering. Det var ikke gått så lang tid at lagmannsretten kunne bygge på at dette ikke ville bli fulgt opp.
Utvalget legger til at det er begrensede muligheter for å anke en avgjørelse etter tvisteloven § 29-13 første ledd til Høyesterett. Lagmannsrettens avgjørelse vil dermed i praksis medføre at tingrettens dom blir rettskraftig, og det er da spesielt viktig at retten forsikrer seg om at saksforberedelsen er sluttført før avgjørelse treffes. På denne bakgrunn er ankeutvalget kommet til at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med kravet til kontradiksjon.»
Siden lagmannsrettens ikke overholdt det kontradiktoriske prinsipp, fant ankeutvalget at feilen kunne hatt betydning for avgjørelsen. Derfor ble også lagmannsrettens beslutning opphevet.