Arbeidstaker/oppdragstaker
Det kommer regelmessig inn saker for domstolene hvor skille oppdragstaker/arbeidstaker prøves i ulike sammenhenger. Arbeidstaker har en rekke rettigheter etter AML, så som overtidsbetaling, feriepenger, sykepenger, oppsigelsesvern etc. Loven er ufravikelig i arbeidstakers favør. Det innebærer at hvis partene i fellesskap feilaktig har definert forholdet som et oppdragsgiver/oppdragstaker forhold, mens realiteten er at det foreligger et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold, vil konsekvensene ramme arbeidsgiver alene, og de kan være meget tøffe.
Arbeidsgivers bevisbyrde
I korte trekk er en arbeidstaker underordnet arbeidsgiveren, ref AML § 1-8, som i tillegg vektlegger om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll. Arbeidsgivers bevisbyrde er videre nettopp skjerpet ved at det i tvilstilfelle skal legges til grunn at det foreligger et arbeidstakerforhold med mindre oppdragsgiver gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold.
Økonomiske konsekvenser
De økonomiske konsekvensene av at man feilklassifiserer en person som selvstendig næringsdrivende/oppdragstaker er nettopp prøvd for Eidsivating lagmannsrett, (LE-2023-29181), hvor partene var Recoveryakademiet AS (RA), (tidligere Incita AS), på den ene side. Selskapet tilbyr helse-og omsorgstjenester i hovedsak til det offentlige. Motparter var tre konsulenter, som i ettertid krevde å bli anerkjent som arbeidstakere. Partene var for retten enige om at de tre personene i en årrekke hadde vært feilklassifiserte som selvstendige oppdragstakere, slik at tvisten gjaldt konsekvensene av dette, og hvordan etteroppgjøret til de tre skulle beregnes. Et hovedspørsmål var om man skulle ta utgangspunkt i de foreliggende avtaler og tolke/utfylle disse, (hvilket var klart gunstigst for arbeidstakerne), eller om man, som RA anførte, måtte «nulle ut» de eksisterende oppdragsavtalene og søke og konstruere hvilke avtaler som ville ha blitt inngått om det fra dag en hadde blitt lagt til grunn et arbeidsgiver/arbeidstaker forhold.
Medleverturnus
Avtalene var basert på såkalt «medleverturnus», og innebar i ettertid formidable krav knyttet til ubetalte timer, overtidsbetaling, ubekvemstillegg, renter av etterbetalingskravene, samt feriepenger av disse.
Etteroppgjør
Lagmannsretten bygde i stor utstrekning på «Stendi-dommen», (LB-2019-184977), hvor Borgarting lagmannsrett avgjorde en liknende sak i arbeidstakernes favør. Eidsivating la, i likhet med tingretten, til grunn at man måtte ta utgangspunkt i foreliggende avtaler og tolke/supplere disse. Videre måtte utgangspunktet være at arbeidsgiver alene måtte bære konsekvensene av feilklassifiseringen. Arbeidsgiver måtte således foreta etteroppgjør med nærmere kr 10 MIO i ubetalte timer, overtid, ubekvemstillegg samt renter og overtid på dette. I tillegg måtte RA dekke motpartenes sakskostnader med nærmere kr 1,3 MIO for tingrett og lagmannsrett, i tillegg til egne sakskostnader med antagelig et noenlunde tilsvarende beløp.
Moralen er således at man på dette feltet må være særdeles nøye i sine vurderinger før man som arbeidsgiver gir seg inn på et oppdragsforhold.