1. Om aksjeloven § 17-1 og styreansvar
1.1 Innledning – det overordnede ansvarsforholdet i næringslivet
Når noen inngår kontrakt med et selskap vil det være selskapet som er kontraktsparten, ikke de enkelte privatpersoner som driver eller eier foretaket.
Hovedregelen er derfor at når noen etablerer et aksjeselskap, vil det være selskapet – i egenskap av å være et eget rettssubjekt – , som vil være ansvarlig for de kontraktene selskapet inngår. Når et entreprenørfirma inngår kontrakt om et byggeprosjekt, vil det være entreprenørfirmaet som er ansvarlig under kontrakten. Det er selskapet som må levere kontraktsforpliktelsen, og som eventuelle mangelskrav må rettes mot dersom avtaleparten er misfornøyd.
Dersom eierne, styremedlemmer eller daglige ledere uten videre skulle være personlig ansvarlige for kontraktene selskaper inngikk, ville risikoen ved å delta i næringslivet raskt bli uakseptabel for de fleste.
Likevel har vi i norsk rett et viktig unntak fra den ovennevnte hovedregelen. Dette unntaket finner vi i aksjeloven § 17-1, som nettopp gir et personlig ansvar for aktørene i næringslivet i gitte situasjoner. Trenden de senere årene er at det har vært en økning i antall styreansvarssaker for domstolene.
1.2 Innholdet i aksjeloven § 17-1 – et selvstendig ansvar som løper parallelt
Aksjeloven § 17-1 bestemmer at man kan kreve at daglig leder, styremedlem eller aksjeeier skal erstatte skade som de «i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende».
Styreansvaret retter seg mot den enkelte som innehar den konkrete rollen i selskapet, og det må gjøres en konkret vurdering av den enkeltes handlinger eller unnlatelser. Skyldkravet er etter bestemmelsen forsett eller uaktsomhet. Dersom vedkommende utfører en forsettlig handling, vil handlingen være bevisst eller utført med vilje. En uaktsom handling er en handling der vedkommende forstod eller burde forstått at handlingen burde vært gjort annerledes.
Et særlig spørsmål som oppstår knyttet til styreansvarssaker er foreldelse. Siden krav i første omgang skal rettes til selskapet, som forutsettes å være kontraktspart, er det et spørsmål om når foreldelsesfristen løper hva gjelder krav etter § 17-1. Spørsmålet har ved flere anledninger blitt behandlet i domstolen, sist i Høyesteretts avgjørelser i HR-2023-585 og HR-2023-877.
En kunne muligens tenkt at styreansvaret var subsidiært, altså at foreldelsesfristen for styreansvaret ikke vil løpe før det blir klart at selskapet ikke vil innfri kravet, for eksempel ved konkurs. Slik er det imidlertid ikke.
Høyesterett har ved flere anledninger presisert at styreansvaret er et selvstendig ansvar som løper parallelt med selskapets kontraktsrettslige ansvar. I den nevnte HR-2023-585 ble det vist til en tidligere Høyesterettsdom, Rt-1998-276, hvor det ble uttalt:
«Erstatningsansvaret for tillitsmenn og daglig leder vil særlig ha praktisk betydning når selskapet ikke oppfyller sine forpliktelser. Men jeg kan ikke se at erstatningsansvaret etter aksjeloven § 15-1 [nå § 17-1] er subsidiært i forhold til selskapets ansvar. I den utstrekning tillitsmannen/daglig leder og selskapet er erstatningsansvarlige for de samme tapsposter, vil det derfor foreligge et solidarisk ansvar.»
En som mener å være skadelidt kan derfor ikke vente med å se hvordan det går med kravet mot selskapet, uten risiko for å tape kravet på foreldelse.
Nedenfor vil det redegjøres for Høyesteretts avklaring i sak HR-2023-585, som gjaldt forbrukeres krav mot en styreleder og daglig leder i et foretak som hadde utført byggearbeider. Før dette vil det gis en overordnet innføring i foreldelseslovens regler.
2. Foreldelse av styreansvar – foreldelsesloven § 9
2.1 Foreldelseslovens ulike regler om når foreldelsesfristene løper
Foreldelseslovens regler har ulikt innhold for når foreldelsesfristen begynner å løpe. Anvendelsen av reglene vil variere etter sakens karakter og art, og det er viktig å undersøke hvilke regler som er aktuelle for saken. En må videre være klar over at foreldelsesfristen som hovedregel kun vil avbrytes ved at det tas rettslige skritt, jf. foreldelsesloven § 15.
Foreldelsesloven skiller mellom erstatningskrav som har sitt utspring fra kontrakter, som foreldes etter de alminnelige reglene i foreldelsesloven § 2 og § 3, og krav utenfor kontrakt som reguleres av lovens § 9.
Foreldelsesloven § 3 bestemmer for eksempel at foreldelsesfristen for krav som oppstår ved mislighold, regnes fra den dag da misligholdet inntrer. I Rt-2002-696 la Høyesterett til grunn at kravet, som var basert på skjulte mangler knyttet til forurensninger i grunnen og som først viste seg flere år senere, ble foreldet 3 år regnet fra overleveringen.
Etter § 9 kan foreldelsesfristen begynne å løpe senere enn etter § 3. Bestemmelsen i foreldelsesloven § 9 lyder:
«Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.»
Det er ikke innlysende at styreansvar, hvor erstatningskravet gjelder mangler ved avtale med selskapet, skal anses som ansvar utenfor kontrakt. Kravet har en slik nærhet til avtalen og kontraktsforholdet, at det nok kan virke kunstig å kategorisere kravet for «utenfor kontrakt».
Det er likevel lagt til grunn at styreansvar, hvor erstatningskravet kommer som følge av skade voldt «i egenskap» av å være eier, styremedlem eller daglig leder, gjelder erstatning «utenfor kontrakt». Også i saken HR-2023-585 slo Høyesterett fast, uten særlig drøfting av spørsmålet, at styreansvar gjaldt krav utenfor kontrakt og at foreldelsesloven § 9 kom til anvendelse.
Foreldelsesfristen i styreansvarssaker, som gjelder mangler i forbindelse med entrepriser, løper fra den dagen da skadelidte fikk eller burde skaffet seg «nødvendig kunnskap» om skaden og den ansvarlige.
2.2 Om saksforholdet i HR-2023-585
Saken HR-2023-585, som Høyesterett avsa i mars 2023, gjaldt et erstatningskrav mot styreleder og daglig leder i et foretak som hadde utført mangelfulle byggearbeider.
Det går frem av dommen at partene inngikk avtale om utbygging og fasadeendring av en enebolig i Hamar den 8. august 2016. Etter avtalen skulle arbeidet være avsluttet ved utgangen av mars 2017.
Forbrukeren var misfornøyd med arbeidene. Han reklamerte overfor selskapet ved flere anledninger, og det var uenighet om både løsninger og oppfølging. Kontrakten ble likevel videreført, og da kontraktsforholdet ble avsluttet hadde forbrukeren betalt rundt 800 000 kroner.
Forbrukeren oppdaget nye mangler ved utførelsen våren 2017, og han reklamerte på nytt 5. mars 2017. Han varslet samtidig at han ville engasjere ekstern bistand for å gjennomgå de utførte arbeidene, det ble altså innhentet en reklamasjonsrapport.
Reklamasjonsrapporten forelå den 10. august 2017.
Etter at rapporten forelå, og partene ikke ble enige, tok forbrukeren ut søksmål mot selskapet grunnet manglene. Tingretten ga forbruken medhold i at det forelå mangler. Selskapet ble derfor dømt til å betale nærmere 630 000 kroner.
Både forbrukeren og selskapet anket imidlertid saken til lagmannsretten, men før saken ble behandlet slo selskapet seg konkurs. Konkurs ble opprettet i selskapet den 7. juli 2020.
Siden det ikke var penger i konkursboet, hadde forbrukeren ingen mulighet til å få dekning fra selskapet. For alle praktiske formål var derfor kravet, som forbrukeren mente å ha mot selskapet, tapt – med mindre aksjeloven § 17-1 kunne benyttes.
Med aksjeloven § 17-1 i hånd tok forbrukeren ut stevning mot styreleder, daglig leder og hovedaksjonær i selskapet den 14. oktober 2020. Erstatningskravet var basert på utbedringskostnadene for de påberopte manglene ved arbeidet, som forbrukeren mente hadde sin årsak i at vedkommende leder hadde utført sine ledelsesoppgaver i selskapet på uaktsomt vis.
Forbrukeren tapte imidlertid saken siden Høyesterett mente at kravene var foreldet. Høyesterett mente at foreldelsesfristen senest begynte å løpe i august 2017, altså på tidspunktet for da reklamasjonsrapporten forelå. Kravet var derfor foreldet da saken ble brakt inn for retten den 14. oktober 2020.
2.3 Kunnskapskravet i § 9 – rettsvillfarelse ikke noen unnskyldning
Foreldelsesfristen etter § 9 løper fra den dagen da skadelidte fikk eller burde skaffet seg «nødvendig kunnskap» om skaden og den ansvarlige. Som nevnt mente Høyesterett i saken ovenfor at forbrukeren fikk nødvendig kunnskap på tidspunktet for da reklamasjonsrapporten forelå.
I sin begrunnelse viste Høyesterett til en rekke tidligere dommer hvor det ble redegjort for innholdet i kunnskapskravet. Oppsummert vil fellesnevneren for tidspunktet for når foreldelsesfristen begynner å løpe, være det tidspunkt skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om de konkrete økonomiske skadevirkningene han er – eller vil bli – påført som følge av den ansvarsbetingende handlingen. Videre må skadelidtes kunnskap omfatte alle vilkårene for erstatningsansvar, men skadens omfang behøver ikke være klarlagt i detalj.
Høyesterett slo videre fast at kunnskapskravet gjelder som hovedregel de faktiske forhold. Såkalt rettsuvitenhet eller rettsvillfarelse, dvs. at skadelidte har vært ukjent med de relevante rettsreglene, har etter Høyesteretts syn i utgangspunktet ikke betydning for når foreldelsesfristen begynner å løpe.
3. Avslutning
Høyesterett har gjennom HR-2023-585 avklart forholdet mellom aksjeloven § 17-1 om styreansvar og foreldelsesloven § 9 der erstatningskravet er basert på utbedringskostnader for påberopte mangler i byggeprosjekter. Styreansvaret er et selvstendig ansvar som gjelder parallelt med foretakets kontraktsrettslige mangelsansvar, og det er verken avhengig av at mangelsansvaret blir avklart, eller av at foretaket som er direkte ansvarlig for manglene, ikke kan gjøre opp for seg.
Det avgjørende er når den skadelidte fikk nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, som i byggesaker svært ofte vil være rundt tidspunktet for reklamasjoner eller reklamasjonsrapporter. Dersom en venter med å fremme krav mot selskapets tillitsmenn, for eksempel ved at det foreligger tvist for domstolene mellom selskapet og forbrukeren, kan kravet om styreansvar være foreldet.
Våre advokater i Larhammer Aarseth har erfaring med saker som knytter seg til styreansvar. Advokatene i Molde har hatt prosessoppdrag for både skadelidte og selskapets tillitsmenn.