EU har etablert et veikart – kalt taksonomien – over hvilke aktiviteter og næringer som EU ønsker og hvilke unionen ikke ønsker videreført. De aktiviteter EU ikke ønsker å videreføre, er særlig de fossile næringene og all næringsvirksomhet som forutsetter bruk av fossile brensler. Norge har i lang tid fremhevet den fornybare vannkraften som en sentral del i det grønnes skiftet. En skulle dermed tro at norsk vannkraft uten videre ble klassifisert som en bærekraftig. Så enkelte er det derimot ikke.
Vannkraft og annen elektrisitetsproduksjon er i utgangspunktet omfattet av de sektorer som EU har definert som bærekraftige. I motsetning til produksjon av vind og solkraft, stilles det imidlertid ytterligere krav for at vannkraftproduksjon skal klassifiseres som bærekraftig. Hva skal til for at vannkraftproduksjonen tilfredsstiller EUs nye krav?
EU har oppstilt et sett av tekniske kriterier – såkalte «screening-kriterier» – som må oppfylles før vannkraftproduksjonen kan kalle seg bærekraftig. Vannkraftproduksjonen må for det første tilfredsstille ett av tre kriterier. Enten må kraftproduksjonen foregå i et elvekraftverk uten kunstig magasin. Dette innebærer at kraftverket utnytter den kontinuerlige strømmingen gjennom en elv, og ikke demmes opp i et magasin før det utnyttes til kraftproduksjon.
Dersom produksjonen ikke skjer i et elvekraftverk, vil vannkraftproduksjonen likevel være bærekraftig om den oppfyller krav om såkalt krafttetthet/høy produksjonsfaktor eller dokumenterer livsløpsutslipp av CO2 (definert som under 100 g/CO2/kWh). Alle kraftverk med kunstig magasin må altså dokumentere enten slike livsløpsutslipp av CO2 eller oppfylle kravet om krafttetthet. Av de i alt 1609 vannkraftverkene i Norge er det 608 kraftverk som mottar vann fra et eller flere magasiner.
Vannkraftproduksjonen kan heller ikke være til betydelig skade for andre miljømål. På vannkraftens område er kravet direkte knyttet opp mot det felleseuropeiske rammeverket i EUs vanndirektiv, som er gjennomført i norsk rett gjennom vannforskriften. Siktemålet med å EUs vanndirektiv er å sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet.
Vannkraften må altså oppfylle målene i vanndirektivet for å kunne klassifiseres som «bærekraftig» i henhold til EUs taksonomi. Alle vannforekomster skal opprettholde «god tilstand» i samsvar med nærmere angitte kriterier. For vassdrag utbygd for vannkraftformål kan imidlertid ikke målet om «god tilstand» oppnås uten at det går betydelig utover samfunnsnytten ved inngrepet. I slike saker settes målet «godt potensial» som innebærer at miljømålet er tilpasset inngrepets samfunnsnyttige formål. En ser dermed at hensynet til den samfunnsmessige nytten – vannkraftproduksjonen – kommer inn i vurderingen av hvilke mål som kan settes.
Oppsummert må en kunne legge til grunn at norsk vannkraft vil være bærekraftig i samsvar med EUs taksonomi med moderne miljøvilkår. Det har rent mye vann gjennom norske kraftverk siden de store utbyggingene fant sted for 40-50 år siden. Kravene til avbøtende tiltak i forbindelse med kraftutbygging og fokus på ivaretakelse av naturmangfold og miljø har en helt annen posisjon i dag. Dette vil kunne innebære at gamle konsesjonsvilkår må revideres slik at målene i vanndirektivet kan nås.
En aktiv oppfølging av kravene i vanndirektivet vil gi investorene den nødvendige sikkerhet for at de foretar bærekraftige investeringer i norsk vannkraft. Dette vil også være i kraftprodusentenes interesse for å skaffe risikovillig kapital til fremtidige investeringer. Dersom kravene ikke oppfylles, kan konsekvensene bli økte lånekostnader for norsk vannkraftverk.
Både kraftselskapene og kraftkommunene bør etter dette ha en felles interesse av at kravene som stilles i EUs taksonomi om bærekraftig vannkraftproduksjon oppfylles.