Høyesterett har i dommen HR-2020-228-A gitt avklaringer om kravet til «innsigelser» knyttet til sluttoppgjør og sluttoppgjørskrav etter NS 8415 punkt 33.2. En hovedentreprenør hadde engasjert en underentreprenør til å utføre grunnarbeidene i prosjektet. Avtalen ble regulert av standardkontrakt for underentreprise NS 8415.
Standarden punkt 33.2 regulerer betalingsfrist fra mottakelsen av sluttoppstillingen. Dersom hovedentreprenøren har innsigelser mot sluttoppstillingen, må disse fremsettes innenfor den samme fristen, jf. punkt 33.2 annet ledd:
«Er ikke annet avtalt, skal innsigelser hovedentreprenøren har mot sluttoppstillingen eller krav han har mot underentreprenøren i forbindelse med kontrakten, fremsettes innen betalingsfristen. Innsigelser og krav som hovedentreprenøren har fremsatt tidligere, skal gjentas overfor underentreprenøren innen fristen dersom de opprettholdes.»
Det er svært viktig at innsigelser gis, og at disse gis innenfor fristen. Så lenge innsigelsen ikke gis innenfor fristen, tapes retten til å protestere. Kravet prekluderes – hovedentreprenøren må betale underentreprenørens krav.
Saken i gjaldt forståelsen av uttrykket «innsigelse». Partene var uenige om innsigelser måtte begrunnes. Begrunnelsen kunne eksempelvis gå ut på at ett eller flere krav ikke var tilstrekkelig dokumentert, eller at utregningen ikke var i tråd med det som var avtalt. Spørsmålet var derfor om innsigelsen, som hovedentreprenøren hadde gitt, i sitt innhold var tilstrekkelig til å innfri kravet til «innsigelse» i standarden.
Underentreprenøren mente at standardens ordlyd «innsigelse» krevde at det måtte gis et begrunnet avslag på sluttoppstillingen. Det ble anført at hovedgrunnlaget for avslaget måtte angis slik at underentreprenøren ble satt i stand til å ivareta sine interesser. Hovedentreprenøren mente på sin side at kravet til «innsigelser» var oppfylt så lenge entreprenøren gis tilkjenne uenighet eller motforestillinger mot sluttoppgjøret på en slik måte at en alminnelig, forstandig entreprenør vil forstå at sluttoppstillingen ikke kan anses akseptert i sin helhet.
Høyesterett tok ved tolkningen utgangspunkt i «tolkningsprinsippene som gjelder for standardkontrakter og spesielt for kontrakter som er utarbeidet av representanter fra berørte bransjeorganisasjoner, slik tilfellet er for NS 8415». Retten slo fast at det for slike kontrakter må «foreligge sterke grunner for å fravike det tolkningsalternativ som følger av en naturlig forståelse av ordlyden, jf. Rt-2010-1345 Oslo Vei avsnitt 59.». Høyesterett viste også til Rt-2014-520 Repstad Anlegg, hvor tolkningsnormen ble utdypet:
«Med dette som bakgrunn går jeg over til forståelsen av NS 8406 punkt 28. Bestemmelser av denne karakter må fortolkes objektivt med utgangspunkt i en naturlig språklig forståelse. I Rt-2010-961 avsnitt 44 heter det om fortolkningen av NS 3431:
«Det foreligger ingen holdepunkter for at partene har hatt noen felles forståelse av disse bestemmelsene. Spørsmålet om hvordan kontraktsforholdet mellom partene skal forstås, må da avgjøres ut fra en objektiv fortolkning av bestemmelsene. Det at bestemmelsene må tolkes objektivt, innebærer imidlertid ikke at de utelukkende skal tolkes ut fra hva en naturlig språklig forståelse av bestemmelsene tilsier. Bestemmelsenes ordlyd må blant annet leses i lys av de formål de skal ivareta, og andre reelle hensyn»
Etter å ha tolket ordlyden i lys av øvrige bestemmelser, uttalte førstvoterende at:
«[…]Når rettsvirkningen av at innsigelsene ikke oppfyller kontraktens krav, er at hovedentreprenøren taper sine innvendinger mot kravet, må det vises stor forsiktighet med å innfortolke et begrunnelseskrav som ikke har god støtte i ordlyden eller i standardkontraktens system.»
Basert på kontraktens ordlyd og system og reelle hensyn, konkluderte Høyesterett med at kravet til innsigelser etter punkt. 33.2 kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse. Men innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas.
Dommen avklarer at det ikke foreligger noe eksplisitt krav om at innsigelser skal begrunnes.
Larhammer Aarseth Advokatfirma AS sine advokater arbeider med entrepriserett og kan bistå i alle saker som knytter seg til bygg- og anleggskontrakter.