Innledning
Når et selskap går konkurs er det ikke alltid at boet har kapasitet eller vilje til å kreve inn penger som i utgangspunktet burde tilfalt kreditorene.
Konkursloven § 118 første ledd sier at dersom bostyreren finner det tvilsomt om boet skal forfølge et krav, for eksempel om boet skal gå til søksmål for å kreve inn et pengekrav, skal spørsmålet forelegges skiftesamlingen for avgjørelse.
Dersom skiftesamlingen bestemmer at kravet ikke skal forfølges, blir spørsmålet om en enkeltkreditor likevel kan gripe inn og føre saken selv.
Konkursloven § 118 annet ledd bestemmer at dersom skiftesamlingen har besluttet at boet ikke skal forfølge sin mulige rett, kan «enhver fordringshaver som har stemt mot vedtaket, ta opp saken på boets vegne innen en frist som retten fastsetter».
Regelen gir altså søksmålsrett til kreditorer som møtte opp og stemte mot flertallet.
Men hva med dem som ikke var til stede, eller som ikke hadde stemmerett?
Det var nettopp dette spørsmålet som Høyesteretts ankeutvalg behandlet i sin kjennelse av 21. august 2026 (HR-2026-1805-U).
Bakgrunnen for saken
I november 2024 ble det åpnet konkurs i selskapet Sensit Solutions AS. Noen måneder tidligere, i juni 2024, hadde selskapet overført hele sin softwarevirksomhet til et nyopprettet selskap, Neowit Software AS.
Konkursboet mente denne overdragelsen kunne omstøtes, og på en skiftesamling i oktober 2025 ble kreditorene forelagt spørsmålet om å forfølge omstøtelseskravet rettslig. De to stemmeberettigede kreditorene, Skatteetaten og NAV Lønnsgaranti, stemte mot. Det ble derfor besluttet at boet ikke skulle gå til sak.
Kreditoren Disruptive Technologies AS ønsket likevel å gå videre, men da for egen regning og risiko. Samme dag overdro Disruptive Technologies kravet til Julu Investment AS, som anla søksmål for Asker og Bærum tingrett.
Neowit Software AS krevde saken avvist, siden Disruptive Technologies ikke hadde stemmerett på skiftesamlingen, samt at de ikke hadde stemt mot vedtaket. De mente at avvisning måtte følge av ordlyden i § 118 annet ledd. Dette var både tingretten og lagmannsretten enig i. Saken ble avvist i begge instanser.
Høyesterett ville det imidlertid annerledes.
Høyesteretts avgjørelse
Høyesteretts mente at det gikk et prinsipielt skille mellom to de søksmålssporene – søksmål i boets navn etter konkursloven § 118 annet ledd, og søksmål i eget navn etter tvisteloven § 1-3.
Ankeutvalget fastslo at § 118 annet ledd utelukkende regulerer søksmål der boet selv er part – altså der kreditoren trer inn og fører saken på boets vegne. I avsnitt 19 ble det uttalt at:
«Etter ankeutvalgets syn må konkursloven § 118 andre ledd forstås slik at den regulerer søksmål som reises i boets navn, altså med boet som part, men for kreditorens egen regning.»
Vilkårene for dette er riktignok strenge, noe som reguleres i § 118 annet ledd. Kreditoren må ha hatt stemmerett og faktisk ha stemt mot vedtaket, og søksmålet må reises innen en frist retten setter.
Høyesterett viste videre til at det parallelt med § 118, finnes det en ulovfestet adgang til å reise søksmål i eget navn til fordel for boet. Regelen bygger på at en kreditor har tilstrekkelig rettslig interesse til å fremme krav som vil tilføre boet verdier, selv om kravet formelt tilhører boet. Denne retten springer ut av tvisteloven § 1-3, og er slått fast iblant annet Rt-2008-1741.
I avsnitt 24 viser ankeutvalget til den nevnte Rt-2008-1741:
«Det er ikke uvanlig at et konkursbo av økonomiske grunner er ute av stand til å fremme et søksmål som noen av kreditorene mener ville være velbegrunnet. Det ville da være uheldig om vedkommende kreditor skulle være avskåret fra for egen regning og risiko å fremme søksmålet for på denne måten å tilføre boet verdier.»
Avgjørende er at søksmålet er ment å styrke fellesskapets interesser, og ikke å berike én kreditor alene.
Når det gjelder tidspunktet for når det kan reises søksmål sier ankeutvalget i avsnitt 26:
«Den adgangen til å reise søksmål til fordel for boet i eget navn som er utviklet i rettspraksis med grunnlag i tvisteloven § 1-3, må etter ankeutvalgets syn også gjelde der det er holdt skiftesamling. Også da gjør de samme rettshåndhevelseshensynene seg gjeldende.»
Fordi Julu Investment AS hadde anlagt søksmål i eget navn, var det irrelevant at rettsforgjengeren ikke hadde stemt på skiftesamlingen. Saken ble derfor tillatt fremmet.
Avsnitt 27 gir en praktisk oppsummering av forskjellene:
«Vilkårene for å reise søksmål i boets navn er strengere, idet kretsen av søksmålsberettigete kreditorer er begrenset, og søksmål etter § 118 må reises innen den fristen som retten setter. Samtidig er det bare søksmål i boets navn som er til hinder for at boet selv disponerer over kravet, typisk ved å inngå forlik.»
Hva betyr avgjørelsen for kreditorene?
Avgjørelsen er en viktig påminnelse om at selv om boet eller kreditorflertallet har sagt nei til videre forfølgning, er ikke dette nødvendigvis siste ord. Dersom en kreditor mener at det finnes verdier som kan hentes tilbake til boet – for eksempel gjennom omstøtelse av en mistenkelig overdragelse – kan vedkommende ha rett til å fremme kravet selv, men da i eget navn og for egen regning.
Høyesterett har gjennom avgjørelsen presisert at konkursloven § 118 annet ledd ikke stenger døren for kreditorer som faktisk ønsker å forfølge krav, men den regulerer ett av to mulige spor inn i rettssalen.
Larhammer Aarseth Advokatfirma har advokater som er faste bostyrere for Nordmøre og Romsdal tingrett, og har bred erfaring med alle sider av konkursprosessen, fra bobehandling og omstøtelsessøksmål til rådgivning av kreditorer og skyldnere.