Innledning
Som utgangspunkt gjør vi hva vi selv vil med våre verdier mens vi lever. Det er visse begrensninger, for eksempel om du sitter i et uskiftet bo, men disse går vi ikke inn på her.
Utgangspunktet betyr at vi i praksis kan gi bort alt vi eier for eksempel til én av livsarvingene, så lenge vi gjør det mens vi lever. Også her kan det oppstå vanskelige spørsmål, for eksempel om en transaksjon må anses som en såkalt dødsdisposisjon, men heller ikke dette går vi inn på nå.
Men vår mulighet til å bestemme hva som skal skje med våre verdier etter vår død, er mer begrenset. Bestemmelser om fordeling av våre verdier etter vår død, må skje i testaments form. Og, det er viktige begrensninger i hva vi kan bestemme.
Aller først: Om vi foretar oss noe – ikke utarbeider testament – vil fordelingen av våre verdier (og gjeld) følge arvelovens utgangspunkter.
Vår frihet til å råde over våre verdier i testament – testasjonsfriheten – begrenses først og fremst av livsarvingenes pliktdelsarv og av ektefellens eller enkelte samboeres lovbestemte arverett.
Livsarvinger
Barn og andre livsarvinger har krav på pliktdelsarv. Pliktdelen er to tredeler av formuen etter arvelateren, men den er beløpsmessig begrenset til 15 G ved arvefallet til hvert av arvelaters barn eller hvert barns linje. I 2026 er folketrygdens grunnbeløp (G) 136 549 kroner, men dette beløpet justeres.
Den delen av boet som faller utenfor pliktdelen, kan testeres fritt. Det betyr i praksis ofte at av hensyn til livsarvinger, er det 1/3 av boets verdier som kan bestemmes over i testament. I relativt sett større bo, kan beløpsbegrensningen på 15 G heller bli aktuell.
Arvelateren kan som hovedregel ikke frata livsarvingene pliktdelen ved testament. Det kreves særskilt lovhjemmel eller samtykke fra livsarvingen. Er livsarvingen mindreårig eller fratatt økonomisk handleevne, kreves også samtykke fra verge og Statsforvalteren.
Likevel kan testator innenfor visse rammer styre formen for pliktdelsarven, for eksempel bestemme kontantutbetaling eller at en livsarving har rett til å få sin arv utdelt som en bestemt eiendel, og mot at et eventuelt overskytende betales til boet.
Ektefelle
Ektefellens minstearv er en selvstendig begrensning i testasjonsfriheten:
- Når avdøde har livsarvinger, har ektefellen krav ¼ av arven og en minstearv på 4 G.
- Når nærmeste slektsarvinger er foreldre, søsken eller deres etterkommere, har ektefellen krav på halvparten av arven, og en minstearv på 6 G.
- Begrensninger i ektefellens nevnte rett på arv kan begrenses i testament bare om ektefellen har fått kunnskap om testamentet før arvelater dør, men dette gjelder ikke om det var umulig eller urimelig vanskelig å informere ektefellen om testament. Men ektefellens krav på minstearv kan ikke fratas ved testament.
Ektefellens minstearv går foran livsarvingenes pliktdelsarv. I en hel del bo kan dette i praksis derfor medføre at ektefellen arver alt etter avdøde ektefelle.
Samboer
Samboere har ikke like sterkt vern:
- Samboere med felles barn har lovbestemt rett til arv på 4 G. Denne arveretten kan begrenses ved testament, men bare dersom samboeren har fått kunnskap om testamentet før dødsfallet, med et snevert unntak hvor varsling var umulig eller urimelig vanskelig. Og: Samboere kan, i motsetning til ektefeller, fratas minsterarven gjennom testament. Samboerarven kan elimineres fullt ut.
- Samboere uten felles barn, men med minst fem års samboerskap, har ikke automatisk arverett. De kan imidlertid ved testament gi hverandre arv på inntil 4 G med prioritet foran livsarvingenes pliktdel.
- Uten felles barn og før fem års samboerskap gjelder ingen slik særregel: En testamentarisk begunstigelse av samboeren må da holde seg innenfor den alminnelige testasjonsfriheten etter at pliktdelen til livsarvinger er respektert.
Oppsummering:
Livsarvingene har et sterkt, men beløpsbegrenset pliktdelsvern. Ektefellen har et sterkt og ufravikelig minstearvsvern. Samboerens vern er svakere, men samboere med felles barn har en lovbestemt rett på arv tilsvarende 4 G, og samboere med minst fem års samboerskap kan gjennom testament prioriteres med inntil 4 G foran livsarvingenes pliktdel. Det er altså en rekke regler som begrenser hva som kan bestemmes i et testament, om testator livsarvinger og/eller ektefelle eller samboer.