Barnelovens hovedregel om samvær – Barnets beste

Utgangspunktet i Norge er at barn har rett til samvær med begge foreldrene sine. Dette gjelder selv om foreldrene ikke bor sammen. Denne rettigheten er nedfelt i barneloven § 42, og bygger på en presumsjon for at det vil være til barnets beste å ha samvær med begge foreldrene. Hvor mye samvær barnet skal ha med forelderen som barnet ikke bor sammen med, vil variere fra sak til sak.

Avgjørende vil være «hva som er til barnet beste», jf. barneloven § 48. Dette kan for eksempel avhenge av barnet alder eller om foreldrene bor langt unna hverandre.

Vurderingen av barnets beste i voldssaker

Men dessverre er det slik at samvær ikke alltid vil være til det beste for barnet. Dersom det er slik at samvær ikke vil være til det beste for barnet, følger det av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at domstolen ikke skal fastsette samvær. Bestemmelsen er særlig ment å regulere tilfeller hvor barn har blitt eller kan bli utsatt for overgrep. Men også i tilfeller hvor for eksempel mor har blitt utsatt for vold og overgrep av far kan samvær nektes.

Ved vold i nære relasjoner vil foreldrenes atferd innbyrdes og overfor barnet, graden av voldeligheten, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet fast boende hos seg, den voldeliges evne til å erkjenne atferden og behovet for endringer, samt villigheten til reelt å anstrenge seg for å gjøre noe med det, være relevante ved samværsvurderingen. Det vil også være relevant om den faste bostedsforelderen har fått alvorlige psykologiske eller følelsesmessige skader som følge av volden, slik at både denne og barnet trenger tid til å komme seg over traumet. Dersom en mor har utviklet angst etter vold fra en far, og samvær med far vil gå ut over hennes evne til å fungere som omsorgsperson for barnet, vil samvær med far kunne nektes.

Hemmelig adresse – vedtak om adressesperre

Et særlig samværsspørsmål oppstår når en av foreldrene og barnet bor på hemmelig adresse som følge av vold og fare for vold fra den andre forelderen, såkalt vedtak om adressesperre. Et vedtak om adressesperre er svært belastende for de som er voldsutsatt. Som hovedregel vil vedkommende måtte flytte til en annen landsdel og også skifte navn.

Vedtak om hemmelig adresse setter derfor samværsspørsmålet i en annen stilling. Vil det fortsatt være riktig at samvær mellom barn og voldsutøveren skal gjennomføres? Eller vil vedtaket om adressesperre i seg selv innebære at det ikke vil være til barnets beste at samvær gjennomføres. Et forhold er at barnet vil flytte til en annen landsdel, og at samvær av den grunn vil vanskeliggjøres. Et annet er at barnet ikke må røpe noe om hvor det bor eller hva dets nye identitet er. Det vil også være et forhold hvordan den voldsutsatte vil oppleve samværet.

Spørsmålet var nylig oppe til behandling i Høyesterett i sak HR-2022-1639-A.  Saken gjaldt samvær med et fire år gammelt barn som bodde på hemmelig adresse med sin mor. Tiltaket var besluttet av politiet fordi det var høy risiko for at far ville utsette mor for grov vold. Det var også moderat risiko for drap. Saken hadde altså et svært alvorlig bakteppe.

Skulle politiets trusselvurdering prøves av retten i en sak om samvær

Forut for Høyesterett sin behandling falt Lagmannsretten ned på at far skulle ha samværsrett, herunder fem samvær i året på tre timer under tilsyn.

Lagmannsretten mente at domstolene «ikke kan nøye seg med å konstatere at mor er innvilget sperret adresse som et beskyttelsestiltak og av den grunn nekte far samvær». Lagmannsretten mente at det måtte vurderes om vedtaket om adressesperre var «saklig og tilstrekkelig fundert». Lagmannsretten gjorde altså en konkret prøving av politiets trusselvurdering i samværssaken. Etter bevisførselen mente retten at det ikke var grunnlag for å si at far utgjorde en konkret og reell trussel mot mor, og det ble derfor fastsatt samvær på tross av adressesperren.

Dette var ikke Høyesterett enig i. Høyesterett var enig i at et vedtak om adressesperre ikke automatisk utelukker samvær. Det ble slått fast at domstolene, selv ved vedtak om hemmelig adresse, må vurdere om samvær er til barnets beste eller ikke. Men domstolene skal ikke foreta en vurdering av om sperrevedtaket er «saklig eller tilstrekkelig begrunnet», slik lagmannsretten gjorde. Selve vedtaket og politiets vurderinger skal altså ikke domstolen overprøve i samværssaker. Informasjon om grunnlaget for sperrevedtaket ville ifølge Høyesterett kunne belyse samværsspørsmålet, altså barnets bestevurderingen. Vurderingen måtte også bero på forholdene slik de var på domstidspunktet.

Høyesteretts vurderinger av samværsspørsmålet- vekting av moment

I den konkrete saken la Høyesterett større vekt på politiets risikovurdering enn hva lagmannsretten gjorde. Det ble vist til informasjonsinnhentingen politiet foretar og metoden som politiet bygger på. Politiet konkluderte med at det var høy risiko for vold mot mor og moderat risiko for drap.

Høyesterett uttalte etter dette at:

«I vurderingen av barnets beste blir det da sentralt hvor stor risiko det er for at samvær vil medføre at mors nye og sperrede adresse blir kjent og hvordan sperrevedtaket vil påvirke gjennomføringen av et samvær.

C er fire år, og det vil neppe være mulig å få henne til å forstå at hun under et samvær med far ikke må fortelle om sin tilværelse på en måte som røper hvor hun og moren nå bor. Risikoen for at adressesperren mister sin effekt som følge av et samvær, må anses som betydelig.[…]»

Høyesterett la også vekt på konsekvensen for mor og barnet dersom deres adresse ble kjent for far. En ny flytting ville være i strid med de behovene familien hadde for stabilitet og trygghet. Også reisetiden som mor og barn ville blitt belastet med å gjennomføre samværene ble noe vektlagt. Etter en helhetlig vurdering falt Høyesterett ned på at det ikke ville være til barnets beste at det var samvær mellom barnet og far. Far fikk derfor ikke samvær med barnet.

Avslutning

Advokatene i Larhammer Aarseth Advokatfirma har bred erfaring med barnelovssaker. Vi er enige i at domstolen, i en sak om samvær, ikke skal overprøve politiets faglige trusselvurderinger. Grunnlaget for vedtaket kan imidlertid være med å belyse samværssaken, og derigjennom hva som vil være til barnets beste i det konkrete tilfelle. Som Høyesterett viser til er vedtak om adressesperre et meget inngripende tiltak for den eller de voldsutsatte. Det ligger i sakens natur at bakgrunnen for vedtaket ofte er svært alvorlig. Vi mener derfor at domstolen som hovedregel bør være tilbakeholdne med å tildele samvær i de tilfeller det er gitt vedtak om adressesperre, noe dommen fra Høyesterett også synes å legge til grunn.