Bakgrunn
Høyesterett har nylig behandlet en sak der spørsmålet var om det er adgang til å ekspropriere vegrett etter vegloven § 53, for å gi en privat boligeiendom bedre atkomst til egen tomt.
Partene som ville ekspropriere ønsket å forlenge eksisterende vegrett over naboens eiendom for å etablere en tryggere og mer hensiktsmessig parkeringsløsning. Grunneieren motsatte seg dette, og mente at ekspropriasjon ikke kunne begrunnes i tilstrekkelige samfunnsinteresser.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett tok stilling til om vilkårene for ekspropriasjon etter vegloven § 53 var oppfylt, og særlig om det forelå et tilstrekkelig vegbehov og en interesseovervekt i favør av inngrepet.
Vegbehov og samfunnsinteresse
Høyesterett slo fast at det er et grunnvilkår for ekspropriasjon at ekspropriasjonsformålet – vegbehov – er reelt og nødvendig.
Dette innebærer at det må foreligge et faktisk behov for veg som kan begrunnes i hensiktsmessig trafikkavvikling, trygg ferdsel og tjenlig, tidsmessig atkomst til egen eiendom.
Det ble understreket at eksproprianten ikke kan få medhold kun fordi en ny løsning er mer bekvem.
Ekspropriasjon må være forankret i et objektivt behov for veg, og ikke i subjektive ønsker som ikke har tilknytning til eiendommens bruk.
Vegbehovet
Selv partene allerede hadde veg- og parkeringsrett, vurderte Høyesterett at dagens løsning var lite tjenlig. Vegen var smal og bratt, og gjaldt en innkjørsel uten mulighet for å snu bilen. Høyesterett gjenga hva lagmannsretten uttalte om den faktiske situasjonen:
«Dagens situasjon for bnr. 317 er at tilkomsten skjer ved at ein køyrer opp til xxxx for så å køyra eller rygga inn ein smal sideveg inn mot eiga tomt. Biloppstillingsplass for ein bil er på eit smalt område mellom mur på oppsida og gjerde/palisade på nedsida. … Ei slik løysing for tilkomst til ein heilårsbustad er etter lagmannsretten sitt syn utenleg når det med enkle midlar og utan nemnande ulempe kan etablerast ein tilkomst som vil vera langt meir tenleg og meir framtidsretta. Å måtta rygga inn eller ut av ein slik smal passasje som denne sidevegen, representerer ein unødvendig usikker tilkomstløysing slik lagmannsretten ser det. Det eksisterer såleis eit vegbehov for eigedomen.»
Høyesterett mente at lagmannsrettens vurderinger, som måtte vurderes konkret ut fra hvor tjenlig atkomsten var, var korrekt lovanvendelse. Det forelå derfor et vegbehov.
Hvor stort vegbehovet er, inngikk, ifølge Høyesterett, i interesseavveiningen.
Interesseavveiningen
Når det gjaldt innholdet i interesseavveiningen, oppsummerte Høyesterett sin forståelse slik:
«Min konklusjon så langt er at interesseavveiningen etter vegloven § 53 tar opp i seg interesser som står i sammenheng med inngrepet, i saken her bygging av privat veg. For at ekspropriasjon skal kunne besluttes, må ekspropriasjonsformålet som lovgiveren har anerkjent ved vedtakelsen av vegloven § 53 – vegbehov – tale for ekspropriasjon i den enkelte sak. Vegbehov kan blant annet begrunnes med at det også på privat veg kan finne sted en hensiktsmessig trafikkavvikling og sikker ferdsel, og at vegen i nødvendig utstrekning gir tjenlig atkomst til egen eiendom. Ekspropriantens subjektive interesser i inngrep etter § 53 som ikke kan forankres i at eiendommen har et reelt behov for veg, kan ikke begrunne ekspropriasjon.»
Høyesterett la til grunn at det må foretas en konkret interesseavveining: fordelene ved inngrepet må veie tyngre enn ulempene for grunneieren. I denne saken ble det lagt vekt på:
- Trafikksikkerhet: Den nye vegen ville gi tryggere ferdsel for både beboere og forbipasserende.
- Framtidsrettet bruk: Den nye løsningen ville være mer hensiktsmessig og tilpasset moderne bruk av eiendommen.
- Redusert konfliktnivå: Selv om dette momentet har begrenset vekt, kunne en ny vegløsning bidra til å dempe nabokonflikter.
Ulempene for grunneier ble vurdert som beskjedne, og retten fant at kravet til forholdsmessighet etter EMK P1-1 også var oppfylt.
Konklusjon
Saken illustrerer hvordan privat vegbehov kan gi grunnlag for ekspropriasjon, så lenge det er forankret i objektive hensyn som trygg ferdsel og tjenlig atkomst. Høyesterett bekrefter at vegloven § 53 åpner for ekspropriasjon også i saker som gjelder private eiendommer, men at det kreves en konkret og balansert vurdering av behov og ulemper. Dommen har referanse HR-2025-844-A.
Advokatene i Larhammer Aarseth har bred erfaring innen spørsmål om rettigheter og ekspropriasjonsrettslige tema. Vi bistår både rettighetshavere og grunneiere, og gir bistand i alle saker som gjelder fast eiendom.